Tretthetsbrudd i skinnebeinet er en hyppig forekommende tilstand blant utøvere i løp- og hoppidretter, samt militært personell. Behandlingen av tilstanden avhenger av hvor i skinnebeinet tretthetsbruddet har utviklet seg.

Tretthetsbrudd i skinnebeinet

Skinnebeinet (tibia) er det beinet i kroppen som oftest rammes av tretthetsbrudd (også kalt stressfraktur). Hele 19-60 % av alle tretthetsbrudd utvikler seg her (1,2). Langdistanseløpere er aller mest utsatte, hvor opp mot 15-20 % utvikler tretthetsbrudd i skinnebeinet (1,3). Militært personell er også spesielt utsatt (2,4). Tretthetsbrudd i skinnebeinet forekommer dessuten hyppig blant friidrettsutøvere, fotballspillere, basketballspillere, turnere, ballettdansere, m.fl. (2,4,5). En betydelig andel utvikler tretthetsbrudd i begge bein (6). 

Kvinner har over dobbelt så høy risiko for å utvikle tretthetsbrudd enn menn (7,8). Årsakene til dette er sannsynligvis flere, men den kvinnelige utøvertriaden trekkes fram som en klar del-årsak i dette (7).

 

Symptomer

 

Personer med tretthetsbrudd beskriver oftest en gradvis økende smerte over uker opp mot måneder, lokalt rundt skinnebeinet, som forverres ved vektbærende aktiviteter og lindres av hvile. Smerten varer ofte en stund etter treningen. Det er vondt å trykke mot et mindre område på selve skinnebeinet, og å hoppe på ett bein reproduserer ofte smerten (3,9).

Symptomer på tretthetsbrudd minner svært mye om symptomene på medialt tibialt stressyndrom (også kjent som beinhinnebetennelse), som også er en overbelastningsskade i skinnebeinet. Smerte i forbindelse med tretthetsbrudd oppleves derimot vanligvis mer lokalt i leggen. Enkelte opplever en akutt økning i smerteintensitet under trening, og dette kan være tegn på at en stressreaksjon i beinet har utviklet seg til et tretthetsbrudd (5).

Utviklingen av tretthetsbrudd


Generelt for tretthetsbrudd er at de oftest utvikler seg i forbindelse med økt treningsbelastning. Dette kommer av at en økning i treningens varighet, intensitet eller frekvens uten tilstrekkelige perioder med hvile fører til en oppbygging av mikroskader i beinet som kroppen ikke får muligheten til å reparere (3,10).


Det blir også overaktivitet i celler som bryter ned beinsubstansen (osteoklast) i forhold til celler som bygger opp beinsubstansen (osteoblast). Beinformasjonen henger etter nedbrytingen, noe som gjør beinet dårligere i stand til å tåle belastning, og kan resultere i et tretthetsbrudd. Studier viser at skinnebeinet er svakere i opp mot 8 uker etter økning i treningsbelastning, og at det er på sitt svakeste etter 3-4 uker med økt belastning (11). Det er i denne perioden at flest utvikler tretthetsbrudd (12).

Tretthetsbruddene utvikler seg oftest i den kortikale (ytre) delen av beinet (3,9). Tretthetsbrudd i den spongiøse (indre) delen forekommer sjeldnere, blant annet fordi at denne delen av beinet har en mer aktiv remodellering (ned- og oppbygging) enn kortikalt bein. Denne typen ser vi oftere hos personer med lavere beintetthet (3,9).

Tretthetsbrudd på innsiden/baksiden av skinnebeinet


90-94 % av alle tretthetsbrudd i skinnebeinet utvikler seg på innsiden/baksiden av skinnebeinskaftet (1). Disse bruddene benevnes som lavrisiko tretthetsbrudd fordi det er lav risiko for at det forekommer komplikasjoner ved konservativ behandling (6).


Hver gang vi belaster skinnebeinet så bøyer det seg. Lavrisikobruddene befinner seg på kompresjonssiden av dette bøyeplanet, og dette innebærer at bruddflatene presses mot hverandre når vi belaster beinet. Dette gjør sannsynligheten for at bruddflatene ikke fester seg i hverandre (non-union) svært liten, både fordi flatene ikke trekkes fra hverandre og fordi kompresjonskrefter stimulerer til nydannelse av bein (3).


I tillegg har dette området av skinnebeinet god blodsirkulasjon, og bruddstedet har dermed gode forutsetninger for kunne å reparere seg (3).

Tretthetsbrudd på framsiden av skinnebeinet


5-10 % av tretthetsbruddene i skinnebeinet forekommer på framsiden av midtre del av skinnebeinsskaftet (13). Slike brudd forekommer oftere blant utøvere i hoppidretter, som f.eks. basketballspillere. Slike brudd benevnes som høyrisiko tretthetsbrudd, på grunn av høy sannsynlighet for at bruddet ikke blir bra uten kirurgisk behandling (6).


Dette kommer av at denne siden av skinnebeinet har dårligere blodsirkulasjon enn øvrige områder i beinet, noe som gjør reparasjonsforholdene dårligere (14). I tillegg ligger bruddet på strekkesiden av bøyeplanet når skinnebeinet belastes, og det gjør at bruddflatene trekkes fra hverandre hver gang vi belaster beinet og gjør det vanskeligere for bruddflatene å feste seg godt i hverandre (14).

Tretthetsbrudd i den mediale malleolen


Tretthetsbrudd i den innerste "ankelkulen" forekommer sjelden, men kan forekomme. Brudd i dette området har på samme måte som brudd på framsiden av skinnebeinet høy risiko for å ikke bli bra av ved konservativ behandling (3), og man bør i slike tilfeller alltid være i kontakt med en ortoped.

Insuffisiensfrakturer

 

Tretthetsbrudd kommer av abnormal belasning på normalt bein. Det finnes en annet bruddtype som kalles insuffisiensfrakturer, og som kommer av normal belastning på abnormalt bein. Dette skjer hos de med lav beintetthet (osteopeni og osteoporose), og er vanligst blant eldre personer og kvinner i overgangsalderen (9). Når beinstrukturen blir dårligere forsvinner belastningstoleransen, og det kan dermed utvikle seg et brudd som følge av normal belastning.

  1. Meardon, S. A., Willson, J. D., Gries, S. R., Kernozek, T. W., & Derrick, T. R. (2015). Bone stress in runners with tibial stress fracture. Clinical Biomechanics, 30(9), 895-902.

  2. Hadid, A., Epstein, Y., Shabshin, N., & Gefen, A. (2016). The mechanophysiololgy of stress fractures in military recruits. In The Mechanobiology and Mechanophysiology of Military-Related Injuries (pp. 163-185): Springer.

  3. McInnis, K. C., & Ramey, L. N. (2016). High‐risk stress fractures: diagnosis and management. PM&R, 8, S113-S124.

  4. Popp, K. L., Hughes, J. M., Smock, A. J., Novotny, S. A., Stovitz, S. D., Koehler, S. M., & Petit, M. A. (2009). Bone geometry, strength, and muscle size in runners with a history of stress fracture. Med Sci Sports Exerc, 41(12), 2145-2150.

  5. Fields, K. B. (Jan 2020). Stress fractures of the tibia and fibula. Retrieved from https://www.uptodate.com/contents/stress-fractures-of-the-tibia-and-fibula?search=tibia%20stress%20fracture&source=search_result&selectedTitle=1~150&usage_type=default&display_rank=1

  6. Boden, B. P., Osbahr, D. C., & Jimenez, C. (2001). Low-risk stress fractures. The American journal of sports medicine, 29(1), 100-111.

  7. Rizzone, K. H., Ackerman, K. E., Roos, K. G., Dompier, T. P., & Kerr, Z. Y. (2017). The epidemiology of stress fractures in collegiate student-athletes, 2004–2005 through 2013–2014 academic years. Journal of athletic training, 52(10), 966-975.

  8. Bennell, K. L., & Brukner, P. D. (1997). Epidemiology and site specificity of stress fractures. Clinics in sports medicine, 16(2), 179-196.

  9. Matcuk, G. R., Mahanty, S. R., Skalski, M. R., Patel, D. B., White, E. A., & Gottsegen, C. J. (2016). Stress fractures: pathophysiology, clinical presentation, imaging features, and treatment options. Emergency radiology, 23(4), 365-375.

  10. Miller, T. L., Jamieson, M., Everson, S., & Siegel, C. (2018). Expected time to return to athletic participation after stress fracture in division I collegiate athletes. Sports health, 10(4), 340-344.

  11. Yates, B., & White, S. (2004). The incidence and risk factors in the development of medial tibial stress syndrome among naval recruits. The American journal of sports medicine, 32(3), 772-780.

  12. Gemmell, L. M. (2002). Injuries among female army recruits: a conflict of legislation. Journal of the Royal Society of Medicine, 95(1), 23-27.

  13. Liimatainen, E., Sarimo, J., Hulkko, A., Ranne, J., Heikkilä, J., & Orava, S. (2009). Anterior mid-tibial stress fractures. Results of surgical treatment. Scandinavian Journal of Surgery, 98(4), 244-249.

  14. Robertson, G., & Wood, A. (2015). Return to sports after stress fractures of the tibial diaphysis: a systematic review. British medical bulletin, 114(1), 95-111.

Sist oppdatert: 18.02.2020
Fysioterapeut, Oslo