Tretthetsbrudd (også kalt stressfraktur) i skinnebeinet er generelt sett ukompliserte og behandles konservativt, med hvile og belastningsrestriksjon som viktigste del av behandlingen (1,2). Men, konservativ behandling er ikke alltid førstehåndsvalg. Såkalte høyrisiko tretthetsbrudd (HRSF) har en betydelig dårligere prognose for tilheling uten kirurgi enn lavrisiko tretthetsbrudd (LRSF).

 

Behandling av lavrisiko tretthetsbrudd

 

Lavrisiko tretthetsbrudd behandles best ved å innføre belastningsrestriksjon med krykker inntil smertene har forsvunnet (3). Varigheten på en slik belastningsrestriksjonen kan variere fra 2-6 uker (4). Dette etterfølges av en gradvis overgang mot full vektbæring og lette aktiviteter som sykling, svømming, og/eller løping i vann, og deretter overgang til mer belastende aktiviteter som elipsemaskin eller avlastet løp på tredemølle, før man til slutt re-introduserer uavlastet løping og idrettsspesifikk aktivitet (2,4).

 

Progresjonen mellom disse fasene vil avhenge av hvorvidt aktivitetene kan gjennomføres symptomfritt eller ikke. Når man gjenopptar løping og idrettsspesifikk aktivitet er det dessuten viktig å gradvis øke treningsbelastningen, for å unngå tilbakefall.

 

Behandling av høyrisiko tretthetsbrudd (HRSF)

 

En systematisk oversiktsartikkel fra 2015 fant ut at over 70 % av tretthetsbrudd på framsiden av skinnebeinet måtte opereres for å bli bra (3). Blant de 111 som endte opp med å operere returnerte hele 96 % tilbake til idrett i løpet av 3-14 måneder (gjennomsnittlig 7 mnd.). De fleste av disse hadde prøvd konservativ behandling først. Blant de 43 som ikke opererte var det kun 71 % som returnerte til idrett i løpet av 3-24 mnd. (3).

​

Til tross for høy risiko for at tilstanden ikke blir bra med konservativ behandling anbefales det oftest å forsøke konservativ behandling i opp mot 6 mnd., med total avlastning med eller uten skinne for å se om bruddet gror sammen, for deretter å operere hvis bruddet ikke tilheler seg (2,3). For utøvere med behov for å komme raskt tilbake til idrett kan det imidlertid være aktuelt med tidlig operativt inngrep uten å forsøke en konservativ tilnærming først (2,4).

 

Kirurgisk fiksering

 

Hvis tretthetsbruddet ikke har blitt bra etter 6 måneder med konservativ behandling vil kirurgisk fiksering av bruddet være aktuelt (2,3). Dette kan gjøres med margnagle (metallstang som tres gjennom hele skinnebeinet), platefiksasjon, eller eksisjon og beingraft (2,3). Postoperativ fysioterapi/rehabilitering med gradvis økt vektbæring anbefales av de fleste studiene (3). Etter en slik operasjon er tar det gjennomsnittlig 10-16 uker før man er tilbake i idrettsaktivitet (2).

 

Bruk av pneumatisk skinne

 

Flere studier viser at bruk av pneumatisk skinne (aircast) kan medføre at utøvere kommer seg raskere tilbake til idrett enn tradisjonell behandling (3). En skinne vil stive av leggen, slik at bøyingen i skinnebeinet reduseres, og dermed optimalisere groforholdene.

 

Fysioterapi ved tretthetsbrudd

 

Uansett om det er snakk om et lavrisiko eller høyrisiko tretthetsbrudd er det anbefalt å være i tett dialog med trener og fysioterapeut angående rehabilitering. For en idrettsutøver vil ikke et tretthetsbrudd bare være en lokal beinskade, men innebærer et treningsavbrudd og tap av fysisk kapasitet/fitness.

​

Alternativ trening vil være helt sentralt for å kunne redusere den negative påvirkningen som treningsavbrekket kan føre til. Hvilke former for alternativ trening som er aktuelle vil avhenge av hvor i rehabiliteringsforløpet utøveren er, arbeidskravene i idretten, og utøverens preferanser.

 

Adressere kjente risikofaktorer

 

For å unngå tilbakefall og utvikling av nye tretthetsbrudd på senere tidspunkt er det hensiktsmessig å adressere relevante risikofaktorer. Mange faktorer kan adresseres, og noen av disse beskrives under.

 

Optimalisering av kosthold

Kosthold har stor betydning for beinhelse, særlig hos kvinner. Eventuelt kalloriunderskudd og medfølgende hormonelle forstyrrelser bør derfor adresseres (les mer om RED-S og den kvinnelige utøvertriaden). I tillegg bør det sørges for adekvat inntak av kalsium og D-vitamin. Flere studier viser beskyttende effekt av tilskudd av D-vitamin og kalsium blant kvinnelige utøvere (5,6).

 

Underlag og skotøy/såler

Mange av risikofaktorene for å utvikle tretthetsbrudd, som løp på hardt underlag, nedsatt dynamisk fotpronasjon under løp og høyere fotbue antas å ha bakgrunn i at disse forholdene begrenser evnen til sjokkabsorpsjon, og på grunn av dette medfører større belastning på skinnebeinet (2,4,7). Tiltak rettet mot å bedre sjokkabsorpsjon antas å være sentralt i forebyggingen av tretthetsbrudd.

 

Flere studier viser at støtabsorberende skotøy/såler har vist seg å ha en forebyggende effekt blant soldater (7,8). Det ser ut til at alder på skotøyet har noe å si, noe som muligens kan knyttes til redusert sjokkabsorpsjon (8). Når det kommer til skotøy i løpeidretter er det fortsatt uklart i hvilken grad skotøy er av betydning for utvikling av tilstanden. Anbefalingen er å løpe med komfortable sko som gir god nok demping.

 

Øke muskelstyrke i hofte

Studier viser at utøvere med økt svikt i hoften når de løper (hyperadduksjon) er overrepresentert i skadestatistikken for tretthetsbrudd i skinnebeinet (9,10), og flere forskere påpeker at dette kan medføre ekstra belastninger på skinnebeinet (9,11,12). Grad av hyperadduksjon er knyttet til muskelkraft i hoftemusklene (13). To studier viste også at redusert kraft i hofteabduksjon til en viss grad kunne forutsi hvilke utøvere som ville utvikle smerter på innsiden av skinnebeinet og ikke (12,14).

 

Å ha god nok styrke i hoftemuskulaturen til å kunne kontrollere dempingen og skape fremdrift under frasparket vil kunne virke både forebyggende for utviklingen av overbelastningsskader i skinnebeinet og prestasjonsfremmende. Styrketrening av hoftemuskulatur anbefales derfor for enkelte utøvere i forbindelse med retur til aktivitet (2).

 

Forebygge tilbakefall

 

I tillegg til å adressere visse faktorer som er assosiert med økt risiko for tretthetsbrudd så er det også viktig å ta tak i det åpenbare. Årsaken til at utøvere utvikler stressreaksjoner og tretthetsbrudd i skinnebeinet er at de har belastet det mer enn det tåler. For å unngå tilbakefall er det derfor helt essensielt med god treningsplanlegging og å sørge at restitusjon er en planlagt del av treningen.