Tretthetsbrudd i skinnebeinet - Diagnostikk

Utøvere med tretthetsbrudd (også kalt stressfraktur) kommer beskriver ofte gradvis økende/tiltagende aktivitetsrelaterte smerter i leggen, oftest i forbindelse med nylig økning i treningsbelastning. Smertene forverres av vektbærende aktiviteter som løping og hopping, lindres ved hvile, og smertene oppleves i et lokalt område omkring skinnebeinet.

Leggsmertene kan ha tiltatt over dager, uker eller måneder. I enkelte tilfeller beskrives en akutt økning i smerte under trening, noe som kan bety at en stressreaksjon i beinet har utviklet seg til et tretthetsbrudd.

Klinisk undersøkelse

Ved klinisk undersøkelse vil det avdekkes et område i skinnebeinet på noen cm som er unormalt smertefullt ved trykk. Symptomer på tretthetsbrudd kan lett forveksles med medialt tibialt stressyndrom – også kjent som beinhinnebetennelse – men smerten vil gjerne oppleves mer lokalt, og beinet er oftest smertefullt ved trykk i et betydelig mindre område (< 5 cm).

I tillegg til sykehistorien vil ulike kliniske tester kunne bidra til å styrke mistanken om et tretthetsbrudd, inkludert ettbeins hoppetest (om man klarer å hoppe 10 ganger på ett bein uten betydelige smerter), manuell bøying av beinet (falcrum-test) og vibrasjonstest med 120 Hz stemmgaffel (1,2). Testene kan ikke i seg selv bekrefte eller avkrefte tretthetsbrudd, men vil kunne styrke mistanken ved positive funn. Stemmegaffeltesten er i seg selv lite sensitiv (75 %) og uspesifikk (67 %) (2,3).

​

Har man mistanke om et såkalt høyrisiko tretthetsbrudd (HRSF) i fremre del av skinnebeinsskaftet eller mediale malleol, skal man vurdere risikoen for en eventuell forverring av tretthetsbruddet før man utfører belastningstester som ettbeins hoppetest eller manuell bøying av beinet.

Røntgenundersøkelse

Røntgenundersøkelse benyttes ofte som førstehånds bildediagnostiske undersøkelse ved et mistenkt tretthetsbrudd (4). Røntgenundersøkelse har derimot svært lav sensitivitet når det gjelder å oppdage slike brudd (10 %), og bildene kan være negative opp mot flere måneder etter skaden (2,5).

Dette kommer av at det sjelden avdekkes en bruddlinje i beinet i forbindelse med tretthetsbrudd, særlig i tidlig fase, og dermed kan man kun bekrefte diagnosen hvis det avdekkes andre sikre tegn på at det har vært et tretthetsbrudd til stede, inkludert kallusdannelse, fortykkelse av det kortikale beinet, og økt beintetthet (sklerose) i det aktuelle området (2,4,5).

En negativ røntgenundersøkelse kan altså ikke avkrefte et tretthetsbrudd, men brukes fortsatt ofte som førstehånds undersøkelse på grunn av at det er lettere tilgjengelig og langt billigere enn andre bildediagnostiske undersøkelsesmetoder (6), og en del av tretthetsbruddene kan avdekkes på bakgrunn av funn på røntgen som beskrevet ovenfor.

MR-undersøkelse

MR-undersøkelse er den foretrukne undersøkelsesmetoden når en definitiv diagnose er nødvendig, med nær 100 % sensitivitet og 85 % spesifisitet (2,4), og kan oppdager tretthetsbrudd allerede innen 1-3 dager etter symptomstart (7).

Ved MR-undersøkelsen vil det kunne avdekkes ødemer i beinhinnen, beinmargen, og i tilstøtende bløtvev (muskulatur og muskelfascier), samt forandringer i selve beinvevet (4). MR vil også kunne avdekke insuffisiensfrakturer, noe som er vanskelig å avdekke med røntgen (4).

Differensialdiagnoser

Aktivitetsrelaterte smerter i skinnebeinet kan komme av flere andre tilstander, og det er viktig å få gjennomført en god undersøkelse for å få stilt rett diagnose. Blant disse tilstandene finner vi medialt tibialt stressyndrom (også kjent som beinhinnebetennelse) kompartmentsyndrom PAES (popliteal artery entrapment syndrome), strekkskader i leggmuskulatur, og senelidelser (tendinopatier).